Lene Langemyr: – Forsvaret fikk skikk på meg

Lene Langemyr sin bok er en gripende fortelling om hvordan det kan være å vokse opp i Norge som adoptivbarn, og hvordan det har preget henne. Mot alle odds er også en sterk historie om hva som kan skje når noen ikke passer inn i skolesystemet, hva forsvaret har betydde for henne og hvordan hun har møtt motstanden hun har møtt på veien.

Hvordan var din vei inn i forfatterskapet var? Når og hvorfor begynte du å skrive boken Mot alle odds?

Jeg har lenge ønsket å skrive en bok, men jeg har aldri prioritert det. Kanskje er det fordi det ikke vært et mål i seg selv å bli forfatter, men de siste års samfunnspolitiske debatter innen skole, jenter i Forsvaret og integrering av innvandrere var det som fikk meg til å føle at tiden var inne for å fortelle min historie. Jeg ville synliggjøre at den sosialdemokratiske enhetsskolen lett kan føre til økt skolevegring, og fortelle hvordan Forsvaret utviklet meg til å bli robust for å møte voksenlivet. Kanskje kan det inspirere noen til å gå sine egne veier.

Men jeg må innrømme at den helt annerledes enn jeg hadde forutsett. Jeg trodde at det egentlig bare var å sette seg ned og skrive, men det var det så absolutt ikke. Alle detaljer, plotting og strukturen som må være på plass, var uvant. Men også utfordrende og gøy fordi jeg lærte mye nytt. Spesielt inspirerende og motiverende var det å være i The Storyteller Club, for der møter man andre i samme situasjon og vi lærer også av hverandre.

Uansett, jeg har elsket å være inne selve skrive-boblen, det er som å være inne i en annen verden. Da tenker jeg ikke bare på selve prosessen som har vært lærerik, men jeg har også fått mye kunnskap innen et helt nytt felt. Det har inspirert meg til å engasjere meg også for kulturfeltet fremover. Som politiker har jeg en arena hvor jeg kan gjøre en forskjell, og den vil jeg bruke.

Hvilket forhold har du til det å stryke tekst i manuset?

Det å få hjelp til å se overflødigheter i tekster jeg skriver har vært naturlig i mitt politiske virke i flere tiår. Det være seg innlegg, resolusjoner, forslag til vedtak m.m. Man skriver masse og så stryker man i hvert fall halvparten etter å ha sparret med andre. For å få til et så godt resultat som mulig, har det å stryke tekster vært en viktig del av prosessen. Til og med når jeg leser høyt fra den ferdig trykte boken min, endrer jeg hele tiden på setninger. En tekst blir aldri ferdig.

Leste du andre forfattere mens du skrev boken?

Nei, det gjorde jeg ikke, fordi jeg ville ikke la meg påvirke av andres måter å tenke og skrive på. Den sparringen jeg trengte, fikk jeg gjennom The Storyteller Club.

Det er mange som går rundt med en drøm om å bli forfatter. Har du noen gode råd til dem?

Bare gjør det! Men finn en redaktør som du har kjemi med og som forstår deg. Hvis du ikke gjør det, så vil du lett prosessen bli tung. Det skal være en glede og gøy å skrive bok. Lytt til innspill fra redaktøren din, for selv om du kanskje hadde en annen plan i hodet ditt, så stol på prosessen. Det blir bra til slutt. Man må også være dedikert. Når du bestemmer deg for å gjennomføre, så hopp i det med begge bena. Det er nemlig ikke bare din tid som blir utnyttet, men også redaktørens. Ha respekt for at redaktøren har sagt ja, fordi de har troen på deg. Da skylder du dem å levere og arbeide litt på deres premisser og ikke omvendt.

Helt til slutt, har du noen andre bok-prosjekter på gang, eller ideer til en eventuell neste bok?

Midt i skriveprosessen med første bok datt det en ny idé ned i hodet mitt, men jeg har ikke startet enda. Plutselig er det en ny bok på plass og da kanskje også i en ny sjanger, hvem vet?