Jeg avslørte en person som gjennom hele livet klamret seg fast til mennesker og praktisk talt tigget om å bli elsket, og hvordan jeg mistet en bit av meg selv hver gang jeg tigget noen om å elske meg. En dag hadde jeg ikke mer å miste husker jeg at tungsinnet kom sigende. Den uendelige tomheten som fikk meg til å ønske at jeg bare kunne sovne inn, sove bort den fæle følelsen av tilintetgjørelse, og aldri mer våkne igjen. Jeg burde ha ringt noen, men hva skulle jeg si? At jeg er jeg var depressiv selvmordskandidat, og at jeg trengte hjelp? Jeg kunne ikke gjøre det. Dessuten hadde jeg ingen venner jeg kunne prate med om sånne ting. Jeg tenkte etter en gang til, men hodet mitt var helt tomt. Jeg kjente heller ingen smerte lenger. Jeg kjente ingenting. Tårene var plutselig også borte. Et eller annet sted langt der inne følte jeg meg helt fullstendig fortapt. Tanken på å sovne inn føles fornuftig. Men hva om han kom til å glemme meg? Ville alt være forgjeves? En og annen gang ville han kanskje tenke tilbakepå tiden vi hadde sammen, men livet ville nok ta han fort tilbake til hverdagen sammen med henne og barna.
Jeg rettet meg opp i sofaen, la fra meg telefonen på bordet. Skulle jeg forlate livet, vil jeg at han skulle få se litt av det mørke helvetet jeg hadde levd med, og den eneste måten jeg kunne gjøre det på, var å putte en hagle i munnen. Et brak og hodet som rykker til en gang. Kanskje to. Jeg ville at han skal se meg med det lange mørke håret, ligge skutt i filler utover gulvet. Jeg ville at han skal se blod overalt i leiligheten. Kanskje jeg skulle kle meg naken? La han få se meg en siste gang? MEG. Om han noen gang hadde sett meg, da? DEN STAKKARSLIGE OG TRISTE PERSONEN SOM JEG EGENTLIG ER. Kanskje ville han ikke klare å komme seg videre i livet dersom han måtte identifisere et skamfert lik? Kanskje ville han slite med skyldfølelse eller bli hånet fordi noen ville mene han hadde drevet meg til dette. Eller kanskje ville han føle avsky? Jeg tippet det siste, men det betydde ikke så mye, fordi alt ville uansett være over for min del. Jeg rev et ark ut av notisblokken som lå på bordet, skrev en lapp til han.
Jeg går ut i gangen og hente haglen som ligger innelåst i skapet. Jeg tar den med meg, setter meg ned i sofaen, og idet jeg legger den foran meg på bordet, husker jeg noe som står skrevet i 2. Korinterne 4,8-9: Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Det står også i bibelen at det er en alvorlig synd mot Gud å avslutte livet, og at den som gjør det, vil bli dømt til døden. Jeg stusser litt over logikken, for hvordan kan noen bli dømt til å leve med en dom dersom livet er over? Apostelen Paulus og hans brev til romerne (kapittel 9, vers 11–16) forteller om Jacob og Esau. Gud elsket den ene og mislikte den andre allerede før de ble født. Han dømte altså begge på grunn av noe de tydeligvis hadde gjort før de kom til denne verden. Her åpner bibelen opp for at sjelen har evig liv, og at Gud er den gode og rettferdige dommeren over menneskene. Jeg vet at mange mener at troen på en udødelig sjel er en ubibelsk greie, men hvorfor forkynnes det da i alle gravferder: Av jorden skal du igjen oppstå? Det fikk meg til å tenke på da jeg gikk opp kirkegulvet i Fjære kirke for å ta farvel med pappa. Jeg var kledd i hvitt, veggene var hvite, hvitt lys. Rundt meg var det stummende mørke. Jeg stoppet ved kisten, tok hånden hans hans i min og mens tårene rant nedover kinnet, kjeftet jeg på pappa i vanlig Lill-stil. Jeg forstod ikke hvordan han kunne forlate meg og la meg være alene med mine søsken, som så på meg som en outcast, og en mamma som forsvant inn i en dyp depresjon når han ble borte. Men med et var det som om han fylte rommet og bare var i rommet sammen med meg. Det var da jeg forstod at sjelen hans bare hadde forlatt kroppen som lå der forran meg, og da pappa sin kiste senere i uken ble senket i jorden, visste jeg at han ikke hadde forlatt meg.
Jeg skvatt til idet telefonen ringte. Det var mamma. Den allerede høye pulsen min økte. Mamma ringer meg ALDRI. Jeg mener at hun har aldri har ringt meg! Jeg tok et dypt, beroligende åndedrag, og så trykte jeg på knappen.
«Hei, mamma», svarte jeg forsiktig.
«Hei, Lill. Hvordan går det med dere?»
«Det går bra», sa jeg og smilte litt, men egentlig var jeg rasende. Hun har aldri brydd seg om hvordan jeg har det. Så hvorfor nå? Det var forresten heller ingen andre i familien som har brydd seg om hvordan jeg hadde det. Men de har alltid hatt et eller annet behovet for å fortelle alle hvor annerledes jeg er. De har kanskje rett i at jeg i sjel og sinn er annerledes enn de andre i familien. Men det må da være lov å være annerledes? Eller kanskje er det ikke lov?
«Jeg ringer fordi jeg er bekymret for deg, Lill.»
Hva? Hun er bekymret for meg? Hva om jeg forteller henne at jeg har bestemt meg for å forlate livet? Men jeg tror ikke på at hun er bekymret, så jeg lar være.
«Du trenger ikke være bekymret.»
«Jeg drømte om deg i natt, Lill.»
Jeg måper. «Drømte du om meg?»
«Jeg drømte at du ikke hadde det så bra.»
Vel! Ingenting med meg er bra akkurat nå! Jeg stirrer igjen på telefonen og tenker, leter etter hva jeg skal svare. Er hun virkelig bekymret? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.
«Mamma, at alt er bra med meg», sier jeg selv om det er verdens største løgn, presser ordene forbi en klump som vokser i halsen min.
«Hva med vennen din? Er det bra med han og barna?»
«Vi gjør oss klare til å gå på juleavslutning for den yngste av guttene akkurat nå.»
«Så hyggelig, men da skal jeg ikke plage deg mer.»
«Du plager meg ikke, og forresten så hilser alle her til deg.»
«Hils tilbake», sier hun. «Jeg vil bare du skal vite at jeg er her for deg hvis du trenger noe», fortsetter hun, og ordene treffer meg med en kraft som nesten tar pusten fra meg. Hun er der for meg?
Den samtalen reddet meg reddet meg fra å forlate livet, og allerede dagen etter reiste jeg til Sharm El Sheikh. Jeg måtte bort, stille meg spørsmål som hvem er egntlig er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal videre i livet. Den første dagen i Sharm El Sheikh møtte jeg en klok, gamle mannen i The Old Marked. Han overtaler meg til å reise til St. Cathrins Church og Sinai fjellet (også kalt Mosesfjellet). Han ba meg om å inngå en pakt meg selv om å gjennomføre det jeg alltid hadde drømt om. Julaften 2001 reiste jeg til Sinai fjellet. Jeg fikk det siste rommet som var ledig på gjestehuset i klosteret, spiste julemiddag sammen med de andre gjestene og noen av munkene, før jeg startet veien opp til toppen av fjellet. Og det var da jeg satt med bena dinglene utenfor kanten av fjellet, og mens jeg nøt synet av fjellene som bretter seg ut foran øynene mine og solen som enda var under horisonten, at det gikk opp for meg at jeg ville skrive en bok om da jeg la ut på en reise på jakt etter den store kjærligheten.
Jeg hadde aldri skrevet skjønnlitteratur, men jeg startet med å skrive ned hendelser i livet som jeg aldri glemmer, som som da pappa bar meg hjem etter avskjedsmiddagen hos tante Aud og onkel Bjarne, og for å kvitte meg med følelsen av å bli revet opp innvendig sparket og skrek jeg så hele øya kunne høre meg. Kanskje ville de da ikke forlate meg. Eller da jeg oppdaget snille bestefar som lå mellom sofaen og bordet i stuen, og med min lillesøster som satt ved siden av og dro i den hjemmestrikkede koften hans. «Bestefar vil ikke våkne», sa hun når hun oppdaget meg. Jeg løp bort for å hjelpe, og akkurat idet pappa kom stormende etter meg, rullet den store kroppen til bestefar rundt og to blodsprengte øyne stirret på meg. «Bli med meg», sa pappa strengt og tok tak i armene våre. Jeg ristet av meg armen hans. «Men hva med bestefar?» sa jeg mens tårene fosset ut av øynene mine. «Bli med NÅ.» Måten han sa det på, fikk meg til å legge hånden min i hans, og mens tårene fortsatt fosset nedover kinnene, gikk jeg lydig med han ut på terrassen. Den natten drømte jeg om intense øyne som svevde rundt meg i et sort rom. Midt inne i kaoset satt jeg, klarte ikke å røre meg. Jeg våknet flere ganger av at brystet snørte seg sammen så jeg nesten ikke fikk puste, reiste meg opp i sengen og pustet lange halvkvalte gisp før jeg klarte å roe ned pulsen. Men ingenting har etset seg inn i hukommelsen min som ordene til mamma om hvor udugelig jeg er, og at ingen kan elske meg. Hun har ikke alltid sagt det med ord, men på hundretusener av forskjellige måter, hundretusener ganger opp gjennom hele oppveksten min. Her fant jeg min arbeidstittel: ELSK MEG.
Jeg ble inspirert og begynte å skrive, og uten noen som helst planleggeing lot intuisjonen styrer prosessen. Det var som å legge ut på et lite eventyr, lede en ekspedisjon inn på ukjent territorium av mitt liv, mens jeg skrev setning etter setning. Etter hvert formet det seg en slags historie og menneskene som passet inn i historien som formet seg ble en del av den. Jeg hadde ingen planer om hvor det hele skulle ende. Jeg hadde heller ikke noe begrep om den dramaturgiske utviklingen. Hva skulle være høydepunkt, vendepunkt, etc. Jeg ante det rett og slett ikke. Det som skjedde var at jeg stoppet opp etter å ha skrevet seks kapitler. Og usikker på det jeg allerede hadde skrevet sendte jeg det til vurdering. Det ente med at jeg satte meg på skolebenken for å lære meg dramaturgien, hvordan spenningsutviklingen i en roman kan bygges opp. Det finnes mange variasjoner av hvordan en struktur kan bygges opp, men det må være en hovedperson, et mål og en konflikt. Jeg var hovedpersonen i min egen bok, og ettersom jeg fortsatte å skrive viste det seg at det som lå i veien (altså konflikten) for at jeg kunne finne min store kjærlighet lå i meg selv. Jeg avslørte en person som gjennom hele livet klamret seg fast til mennesker og praktisk talt tigget om å bli elsket, og hvordan jeg mistet en bit av meg selv hver gang jeg tigget noen om å elske meg. Det er denne forståelsen av meg selv som i dag er min styrke. Jeg har et tydelig fokus på min framtid og en vilje til å utjøre en forskjell, ikke bare i mitt liv, men også for de som er klare for: stop choosing toxic love!
The Lonely Journey lanseres 2. november 2023, men du kan allerede nå forhåndsbestille en signert utgave og få den i posten bare noen dager etter lansering.
«En høyst leseverdig debut fra ei jente som ble funnet på gata i India og har gjort karriere i politikken og forsvaret i Norge.» Bauer Media – redaktsjonssjef Thomas Alsaker.
The Storyteller Club er for deg som har ambisjoner om å lykkes med å skrive en bok og gi den ut med suksess.
